Juli og høysommer og kun minnelig temperaturer, det var nachspiel på sykkelsetet nok et år. Richie the Cat satt ved Seljordsvannet, sånn passe midt inni Telemark, og speidet etter den berømte sjøormen. Norges variant av av sjøuhyret i skotske Loch Ness.
Av en eller annen merkelig grunn, og til tross for utallige vitnebeskrivelser, var det slangelignende dyret ikke å se.
I markedsføringen av området har den til og med fått eget navn, den heter Selma.
Selma, som ikke bare tilhører folketroen, men også har åpenbart seg en rekke ganger på varme, stille sommerdager, var gått i dypet. Borte.
Men sykles i Telemark, det skulle det så visst.
Finnmark, årets hovedtur, var et mektig, tilbakelagt kapittel, nå skulle 2020 rundes av.
En etterpåtur, en sær type nachspiel der man godt kan være helt alene, kunne begynne. Syv nye kommuner skulle besøkes. Først: 13 kilometer langs Seljordsvannet, retning Bø, for å se til nye Midt-Telemark kommune. Deretter tilbake samme vei, og videre langs E134, hovedferdselsåra. Den var for anledningen oppsatt med heftig mye sommertrafikk på vei over Haukelifjell, selvsagt, men også jevn, mjuk stigning i 3 mil, akkompagnert av en frisk motvind. Et slit, ja.
Ved Høydalsmo, der de hjemmehørende kalles Høysekk (det må sies å være bedre enn drittsekk i hvert fall), kunne syklisten endelig svinge sørvestover på mindre trafikkert vei, retning Dalen, kommunesenteret i Tokke kommune.
Nye stigninger, helt fram til Eidsborg stavkirke, blant de mindre av de 28 stavkirkene vi har igjen i Norge. Mer morsomt er det at kirken ifølge sagnet skal være bygget av vetter og åndevesener som lever under jorda....
Veien stupte de siste kilometerene i hårnålssvinger ned til Dalen, der Buøy camping, over åtte på kvelden, fikk besøk av en ganske sliten syklist, som fikk høre den ganske slitsomme meldingen at alt var fullt, og at det bare var å slå opp teltet.
For å fatte akkurat den delen i korthet: Temperaturen falt fra pluss 17 til pluss 6 mellom klokka 20 og midnatt, og luftfuktigheten var så stor at omtrent alt var fuktig da jeg våknet, inni teltet altså, selv om det ikke hadde regnet. Det ble en natt til å bli særdeles lite uthvilt av, understøttet av at fyren i naboteltet snorket herfra til evigheten og over hele teltplassen, og den lille jenta i det andre naboteltet, på ferie med bestemor og bestefar tydeligvis, til stadighet våknet og gråt at hun ville hjem.
"Teltlivets gleder" fikk med andre ord et alvorlig skudd for baugen, og vel så det.
 |
| Me hevi fengji... gøtt med turistar. |
NISSEDAL UTEN NISSE
Ny dag, kald og støl og stiv, gikk sykkelturen fra Dalen, som markerer enden av Telemarkskanalen, langs grusvegen bortetter innsjøen Banak, bort til Banaksli, der stigningshelvetet begynte igjen, nå med seriøse 3,5 kilometer rett opp en 12 graders bakke. Ingen skal si annet enn at Telemark er blant landets mest kuperte fylker, men da jeg nådde toppunktet var det ganske uproblematisk å svinge en tur innom Fyresdal kommune, kjent for være landets eneste kommune uten eget kommunehus.
Etter hvert tok vegen meg tilbake og inn i Kviteseid kommune, langs den store Vråsjøen, bort til Vrådal, der det var tid for en etterlengtet lunsj.
 |
| Smørbukk fisker en støvel i Vrådal. Applaus! |
Etter hvert dreide vegen sydover, langs den store innsjøen Nisser, og inn i hyttekommunen Nissedal, som ikke kunne by på en eneste nisse. Derimot har de en veldig fin campingplass i Treungen, i sydenden av vannet, og her, på Saga camping, ble det, som tur var, (det var fullt også her) , ei fin lita hytte på the Cat, helt nødvendig etter over 9 mil, for å klare turens siste dag, den ut mot fjorden, mot Kragerø.
 |
| Nydelig morgen ved innsjøen Nisser, bildet tatt fra Saga camping. |
TIL KYSTEN!
Siste dag, drøye 83 km over Gautefallsheia, hvilken nydelig dag det var for sykling. Etter å vært tung og sliten dagen før, var det ikke annet enn ei fin hytte, god mat, et par glass rødvin og god søvn som skulle til, 'katten' var som født på ny.
Plutselig husket jeg hvor fint det var å være på sykkeltur.
Første stopp Drangedal, som det står på alle skilter, eller Prestestranda, som det står på Wikipedia at kommunesenteret heter. Det er samme sted, forvirringen er stor. Dette er uansett home of trubaduren og lastebilsjåføren Sputnik, han som blant annet er kjent for denne rølpesangen.
I dag er Sputnik, Drangedals store sønn, tilgodesett med et eget museum, forøvrig et av Telemarks mest besøkte.
Her kan man blant annet se hans "mer enn 36 sølv, gull, diamant - og platinaplater", som det heter i reklamen.
Litt usikkert om antallet fortsatt stiger der, altså.
 |
| Idyll ved innsjøen Tokke, som ikke ligger i Tokke kommune i det hele tatt, men i Drangedal. |
Uansett, jeg skulle til kysten. Det endelige målet var Kragerø, av Edvard Munch omtalt som "perlen blant kystbyene", og den sørligste kommunen i Telemark fylke.
Synet av havet var et faktum klokka 15.42. Mission accomplished, og alt vel etter nye 83 kilometer. Telemark er ferdig, alle 19 kommunene, inklusive den ene nye, er besøkt på sykkel.
Det gjenstår kanskje en liten 2-dagers sykkeltur fra Kristiansund til Trondheim i år, men den blir nok ikke blogget, den betinger dessuten en aldri så liten Indian Summer-helg.... Kan det skje, tro?
Kommunefasiten: 399\446, and counting.
I 2021 vil det nærme seg for alvor, og at hovedturen blir lagt til Nordland fylke, er ingen hemmelighet......
Sjalabais, og takk for i år!
