Fra Fjell til Fjord

Det er rart dette med kommunenavn, og tidvis ganske morsomt. Kommunevåpen kan også være morsomt. Særlig det de har fått seg i "nye" Volda, det har fått mye omtale på grunn av sin smukke utforming. Om man kan driste seg til å si det.

Men altså, kommunenavn. Fjell het det inntil nylig på Sotra utenfor Bergen, og Fjord heter det plutselig i indre Romsdal.
Når solen skinner i Baillbyen på Nordvestlandet ligger omsider muligheten åpen for å prøve å sykle dithen, til Fjord. Gjennom en undersjøisk tunnel med buss, over to "fjell", en 40 minutters fergetur pluss drøye 11 mils sykling var alt som skulle til.
Turen ble første gang kjørt under Tour of Møre og Romsdal i 2015, du kan lese om det HER.

Freikollen, fortsatt snødekt, titter opp der under dallblå himmel. Vi venter på bussen etter de første 18 kilometerne.

De første 18 kilometerne fram til munningen av Freifjordtunnelen, gikk i 7 grader og skyfri himmel.
Bussen kom da den skulle og The Cat kunne ferdig befordret legge i vei over Gjemnesbrua på andre siden, og følge gamleveien mot Batnfjord, et riktig så idyllisk stykke vei.

Det var her han dukket opp, Finnmarkingen fra Vadsø. Han Frank. (Yes, googlet deg Frankie.) Han kom smygende på bakfra, og som seg hør og bør når to sjeler fortapt i den samme lidenskapen møtes på en nesten øde landevei, ble det til av vi slo følge bortigjønna, som de sier langt nordpå.

Så ble det noen utlegninger om syklingens terapeutiske egenskaper, og her er det jo selvsagt lett å konkludere i solskinn langs stille fjord ledsaget av snødekte fjelltopper.
Frankie, som hadde nådd pensjonsalder, var ikke snauere enn at han hadde syklet Trondheim-Oslo 15 ganger, og i fjor hadde han foretatt den ikke helt unnselige sykkelturen Tingvoll-Vadsø, og selvsagt kommet i avisa for bragden.
Vi drodlet om stort og smått, også om det store spørsmålet knott versus mygg der oppe i høye nord, i og med at Richie snart er på vei dit. Konklusjonen fra ekspertisen var at myggen nærmest er helt grei, den er folk der oppe så vant med at de knapt legger merke til den. Men knotten, forrettet han Frank fra sykkelsetet, ja den er "heilt djævelsk" , for den "eter seg inn over alt".
Hmmm..., her er det bare å glede seg.

The Cat skulle som nevnt over to fjell for å nå dagens mål. Først ut: "Fjellovergangen" Fursetfjellet, hele 250 m.o.h,, som på sett og vis markerer overgangen mellom Romsdal og Nordmøre.
En sykkelbakke så tam at det bare er å ta med bestemor på tur, til tross for at toppen er et yndet utfartssted for langrenns-entusiaster på vinterstid.

Ja, det er i slutten av mai, men fjellet er fortsatt hvitt. Helt hvitt!

Litt hissigere, men fortsatt godt innafor "behagelig", var neste stigning: Ørskogfjellet. Som har eget skisenter og kunne varte opp med 40 cm snø, selv i andre halvdel av mai.
Og ikke minst: Fjellstova på toppen. Fortsatt drevet av samme  nederlenderen som i 2015, og fortsatt med en riktig god kopp kaffe på menyen.

Alltid verdt en stopp på Ørskogfjellet.

Før dén stigningen var det fergetur fra Molde til Vestnes, helt uten svele, men til gjengjeld med en stopp innom Vestnes sentrum, der det selvsagt ble sendt en varm tanke til Vestnes' store sønn, han Steinar Brun Mjelve. En god kompis som jeg ikke får sett nok, og som jeg kaller Vestnes' store sønn fordi jeg ikke kjenner noen andre derfra, og fordi han i min verden uansett vil være det.

Upåklagelig utsikt fra Vestnes..

Nedoverfarten fra fjellet var selvsagt euforisk, som nedoverfarter flest, og en stund etter å ha tatt av E39 utover mot tettstedet Stordal innerst i Storfjorden, sto plutselig skiltet der, rett etter den 1,1 km lange Viset-tunnelen. To kommuner som sluttet på "dal" (Norddal og Stordal) hadde funnet ut at de skulle hete "fjord" i stedet, her var beviset.

Trillemila tilbake til Sjøholt, kommunesenteret i nedlagte Ørskog kommune, ble en mjuk foreteelse. Akkurat som ekspressbussen som etter hvert fraktet "katten" tilbake til utgangspunktet i Baillbyen. Også kjent som Kristiansund.

Fra fjell.....

......til Fjord.

Ferden mot Færder

The Oslo fjord

Det var søndag. Egentlig skulle The Cat nå ha syklet helt til Tyskland, men det ble det jo ikke noe av. Likevel, tenk å få kjenne på hvordan det ville ha vært å bare sykle sydover......dét kunne det jo bli noe av?

Som tenkt så gjort. En 10-milstur sydover langs Oslofjorden, på begge sider av den til og med, var dagens meny. Øykommunene Nøtterøy og Tjøme, like syd for Tønsberg, hadde allerede 1.januar 2018 slått seg sammen, og fikk da nytt navn: Færder kommune. The Cat hadde gjort sykkelturen fra Oslo før, men ikke etter at det nye kommunenavnet var et faktum. Det var på høy tid med en retur. Lillebror Photon 10 (sykkelen) fikk oppdraget.

Igjen kunne herr Erling være med, og han inntok gladelig rollen som opptrekker og hare. En stakket stund. i hvert fall.
-En ting er i hvert fall sikkert,  sa han da han steg av sykkelen i Moss etter 7 mil, og måtte sette VY (altså gamle NSB) på oppdraget med å frakte ham hjem til familien. (Permisjonsvinduet var i ferd med å lukkes.) -Du er i mye bedre form enn meg. Sykkelform, altså. 
Til det utsagnet hadde The Cat to refleksjoner. Den ene var at det tydeligvis finnes minst to typer form, sykkelform og vanlig form. Og det andre var at Erling unnlot å vektlegge det faktum at han dagen i forveien hadde løpt 2 mil. For at han selv er i godt gammelt slag, er det ingen tvil om, så da må det være noe med denne sykkelformen tross alt, muligens kombinert med et underkommunisert restitusjonsbehov?

Vel, ferden mot Færder var uansett i gang, og her er dagens største a-ha opplevelse: Google Maps sin funksjon med å legge opp ruta for deg, må brukes med aller ytterste forsiktighet. Hvis du legger inn at sykkel er fremkomstmidlet, altså. Vi tok sjansen på å følge Google sin veiviser, og endte med å drive med sikk-sakkkjøring et godt stykke nedover mot Moss, innom boligfelt, skogsbilveier og andre veier, som gjorde at vi måtte følge med konstant på telefonen for å påse at vi ikke kjørte feil. Ikke før vi kom ned til Vestby kommune følte vi oss sikre på at vi skulle komme oss greit videre helt til Moss uten videre fiksfaks, uten så mye som å tøtsje E6 og uten å måtte ta ytterligere omveier.

God dag, herr hest!

Men altså. Noen ord om hester. Det er jo i og for seg ålreite dyr sånn av og til. Så lengde de ikke blir skremt og sånn. Og de er litt på avstand. Jeg har en opplevelse ganske friskt i minne etter en luftetur med hunden her en kveld (The Cat walking the dog). To ekvipasjer (en ekvipasje tror jeg er en betegnelse for hest og rytter) kom i rolige tråkk innover skogsbilveien mot oss, én voksen dame og en jentunge i 12 årsalderen, på hver sin hest. Det hele virket riktig så harmonisk. Men 15 minutter etter at de hadde passert, hørte jeg et sabla spetakkel, og ja, det var intet mindre enn lyden av dundrende hover som lød gjennom skogen. Så dukket hestene opp, i full galopp og ville i blikket, uten så mye som en rytter å se. Det var så vidt vi fikk dandert oss nedi veigrøfta jeg og hunden, for ikke å risikere å komme i deres vei.  At de var voldsomt skremte var det ingen tvil om, og at sykebilen noe senere kom rasende innover den samme skogsbilveien var det heller ingen tvil om, det er som alle vet ikke alltid helt ufarlig å bli kastet av en hest som får panikk.
Men nå så vi altså en hest som stod innhegna langs vegen, rett ved kommuneskiltet til Vestby, den sørligste kommunen i det som så sent som i fjor het Akershus fylke. Det viste seg å være en tilsynelatende godlynt variant av arten, den kom tuslende mot oss, og vi tok sjansen på en liten drikkepause kombinert med litt gressforing og en liten passiar med dyret. Jeg skal ikke bruke ordet mestringsfølelse, men det er jo hyggelig når man kan føle at man er på en viss bølgelengde...

Gratis ferge er jo ikke til å kimse av.. 

I Moss var det tid for å si farvel til Erling, The Cat fortsatte turen med Bastøferga, over Oslofjorden, til Horten, hvor de

siste par tre mila skulle unnasykles alene.

Bastøferga Moss-Horten er en av Norges mest trafikkerte.

På andre siden av fjorden gikk turen forbi småbyidyllen Åsgårdstrand,  kjent som Norges største kunstnerby. Selveste Edvard Munch tilbragte for eksempel mange somre der, og malte mange av sine mesterverk der.

Ankomst ny kommune...

Snart kom Jahn Teigens Tønsberg i sikte, og derfra var det ikke mange kilometerne ut til Færder kommune, oppkalt etter det kjente fyret midt i Oslofjorden. Færder er, med høyeste punkt på 99 m.o.h, en typisk skjærgårdskommune, og en populær  hyttekommune for folk fra hele Sør-Norge. En av landets dyreste, faktisk. På Tjøme for eksempel, sies det at det er flere private fritidsboliger enn det er helårsboliger. 

Mer spennende er det imidlertid at innenfor et lite område i den søndre delen av kommunen har 2/3 av alle norske sommerfuglarter blitt funnet. Et eldorado for en som er fascinert av de vakre insektene, med andre ord.
Det ble ikke akkurat en tur til Verdens Ende. Med det var ikke langt unna. Friluftsområdet med det morsomme navnet ligger helt syd på Tjøme, med storslått utsikt ut over Skagerak.

Kanalen i Tønsberg, også kjent som Stenskanalen,
er et lite stred som skiller Tønsberg by fra Nøtterøy.

Førstereisgutten sin.

The Cat fant heller veien tilbake til jernbanestasjonen i Tønsberg. Tigerstaden neste. Det var om ikke annet så i hvert fall Turens Ende.

På vei tilbake til stasjonen passerte jeg, like ved Kanalbroen i Tønsberg, en flott statue, kalt "Førstereisgutt". Teksten på statuens sokkel, lyder: "Langt skal jeg fare, alt vi jeg se, før verden tar slutt. Alt som kan drømmes i verden, kan skje en førstereisgutt."
Et lite stykke poesi helt etter Richies smak..

Fra Ytre til Indre på årets jomfrutur

Mange har et forhold til uttrykket "Vårens vakreste eventyr."  Og de fleste som assosierer noe med uttrykket, tenker først og fremst på den årvisse Holmenkollstafetten. Som vitterlig finner sted om våren.
For meg har imidlertid vårens vakreste eventyr i mange år vært turklassikeren Enebakk Rundt. Et 83 km langt sykkelritt i naturskjønne omgivelser fra by til land, som alltid har gått av stabelen på selveste 1.mai. Rittet ha vært arrangert ikke mindre enn 49 ganger, og Richie The Cat har fullført 10 av dem.

Min sykkelvenn Erling, som fikk en åpning for litt luft i luggen mellom alle bleieskiftene, hang seg på årets første ordentlige tur, en lite strekk på drøye seks mil som begynte i Lørenskog nord for Oslo, og endte i Ski, syd for Oslo. Før vi kom så langt, hadde vi også rukket en sving innom gamle Østfold fylke, der det hadde oppstått en helt ny kommune med det megetsigende navnet Indre Østfold.

Vi koblet oss tidlig inn på den velkjente traséen til Enebakk Rundt, etter først å ha foretatt en liten sving innom nye Lillestrøm kommune, resultatet av en sammenslåing som endelig hadde gitt byen Lillestrøm en "egen" kommune.

Det var en ganske kjølig formiddag, til tross for at sola så vidt var oppe og sa hei. Kun et lite snev av vår kunne fornemmes i lufta, men det var behagelig lite biltrafikk langs vegen.
Turen gikk med rolige tråkk, først gjennom Rælingen kommune, kjent for folk som for eksempel slalåmkjøreren Henrik Kristoffersen, fotballspilleren Kristoffer Ajer, og radioprofilen Ida Fladen.

Øyern er en del av Glommavassdraget.

Vakre Øyeren, Norges niende største innsjø, åpenbarte seg etter hvert, og lå der og blinket til venstre for oss, hele veien sydover, helt til vi dreide mer vestlig, passerte legendariske og for lengst nedlagte Sibylla kro, og ankom Ytre Enebakk, et av tre tettsteder i Enebakk kommune. Det morsomste med dén kommunen, er kanskje at de har en gammel trolldomsurt i kommunevåpenet, nemlig firblad.

Høyt henger det, men surt?

Ved Ytre Enebakk deler veiene seg, den ene går mot Oslo, den andre videre sydover, retning Moss. Og det var den retningen vi skulle. I hele 3 kilometer. Fra Ytre til Indre på et blunk, altså. Plutselig kunne vi nemlig stige av i et jomfruelig og gråbrunt kulturlandskap og stå og beskue det riktig så høythengende, nye skiltet til Indre Østfold.  Kommunen er en sammenslåing av hele 5 tidligere Østfold-kommuner, og administrasjonsenteret ligger i Askim, men der hadde vi vært før. Dermed var det bare å si sayonara til Indre Østfold og Ytre Enfold og hva det heter alt sammen nedover der, og komme seg videre til Ski stasjon i gamle Akershus fylke, for en aldri så liten togreise tilbake mot hovedstaden.

Ski var også egen kommune fram til årsskiftet må vite, men etter sammenslåing med Oppegård, fikk den navnet Nordre Follo. Dermed fikk vi krysset av den og. Resten er historie. Men det er vel litt rart at Ski, en stasjonsby med nesten 20.000 innbyggere og et sentralt knutepunkt på Østfoldbanen, velger å si fra seg kommunenavnet til regionen den ligger i....Eller hur?
Straks ny tur!

Ny kommune fra i år. Ski + Oppegård = sant

Kom mai du skjønne milde

Hei, og velkommen til min lille reise -og sykkelblogg 2020😊
Det er den åttende i rekken. I år kommer den sent men godt, kanskje, for vi er allerede over halvveis i mai. Det skulle vært tid for sykling i vårlig solskinn, men  dét er det ikke sånn helt uten videre. De siste dagene har det nemlig mange steder kommet snøfall, med sludd og haglbyger. Det er veldig mye som er blitt "mot normalt" i 2020, og som gjør at mange, inkludert Richie the Cat, får et ganske annerledes år enn det som var planlagt.

Snømengdene i Norge er i midten av mai, totalt sett, de største siden Norges vassdrags -og energidirektorat startet målingene i 1958.
I store områder både i Sør -og Nord-Norge er snømengden 300 prosent (ja, riktig) av det normale. I Nord-Norge har vinteren, som fortsatt lever i beste velgående, vært enormt snørik, den kalles "brutal" selv av nordlendinger. På Nordvestlandet har det vært rundt null i over en uke, meterologene omtaler det som "uvanlig kaldt uvanlig lenge" for årstiden.
I dette bildet skal Richie "kompensasjonssykle" i moderlandet, i en avkortet permisjon fra det som skulle være den ultimate sykkelturen - et halvt år langs Europas kyster. Starten skulle gått i konfettiregn. Det ble coronasinne i stedet.

Tenk at årets første blogginnlegg skulle handle om et helt håpløst maivær, men også om et virus. Hvem så dén komme liksom? Men ja, Richie har gått på en form for coronasmell, i likhet med mange andre. Planene måtte endres. I beste fall en slags coronautsettelse. I flere måneder har det vært  coronakaos. Folk har fått coronasveis. Coronauværet traff hele Europa. Kontinentet ble coronastengt. Richie ble coronafast, og måtte selvsagt følge coronaregler og utsette hele sykkeleventyret.
Krisepakken består i en tur til Finnmark, det er Richie's coronastrategi. Det kan nemlig se ut som vi i Norge er coronaløslatt i forhold til å feriere i eget land, det er store coronakontraster, selv i forhold til Sverige. Vi får bli hjemme på berget, og støtte norsk reiseliv, som er på felgen. Det er ikke alle som får coronapenger fra myndighetene.

Lenge har vi måttet vente på denne "feriedommen". Hva slags råd gis for fritidsreiser i sommer? 15.mai kom den: "Det er tillatt å reise på ferie i Norge så lenge man ikke bidrar til smittespredning", heter det fra Regjeringen.
Takk o lov. Heller ingen søringkarantene altså. Da er det bare å vente på sommeren. Det vil si våren. Hvis den i det hele tatt kommer.
Det har vært en nesten surrealistisk start på året med det fine tallet 2020. Men sykling skal det bli.
Månedene vi har lagt bak oss, har, om ikke annet, gitt oss mange morsomme nye ord i det norske språk. Som virusrebell. Det er en som hoster på andre. Og min favoritt: parkeringsplassgudstjeneste. Den er selvforklarende.