Ferden mot Færder

The Oslo fjord

Det var søndag. Egentlig skulle The Cat nå ha syklet helt til Tyskland, men det ble det jo ikke noe av. Likevel, tenk å få kjenne på hvordan det ville ha vært å bare sykle sydover......dét kunne det jo bli noe av?

Som tenkt så gjort. En 10-milstur sydover langs Oslofjorden, på begge sider av den til og med, var dagens meny. Øykommunene Nøtterøy og Tjøme, like syd for Tønsberg, hadde allerede 1.januar 2018 slått seg sammen, og fikk da nytt navn: Færder kommune. The Cat hadde gjort sykkelturen fra Oslo før, men ikke etter at det nye kommunenavnet var et faktum. Det var på høy tid med en retur. Lillebror Photon 10 (sykkelen) fikk oppdraget.

Igjen kunne herr Erling være med, og han inntok gladelig rollen som opptrekker og hare. En stakket stund. i hvert fall.
-En ting er i hvert fall sikkert,  sa han da han steg av sykkelen i Moss etter 7 mil, og måtte sette VY (altså gamle NSB) på oppdraget med å frakte ham hjem til familien. (Permisjonsvinduet var i ferd med å lukkes.) -Du er i mye bedre form enn meg. Sykkelform, altså. 
Til det utsagnet hadde The Cat to refleksjoner. Den ene var at det tydeligvis finnes minst to typer form, sykkelform og vanlig form. Og det andre var at Erling unnlot å vektlegge det faktum at han dagen i forveien hadde løpt 2 mil. For at han selv er i godt gammelt slag, er det ingen tvil om, så da må det være noe med denne sykkelformen tross alt, muligens kombinert med et underkommunisert restitusjonsbehov?

Vel, ferden mot Færder var uansett i gang, og her er dagens største a-ha opplevelse: Google Maps sin funksjon med å legge opp ruta for deg, må brukes med aller ytterste forsiktighet. Hvis du legger inn at sykkel er fremkomstmidlet, altså. Vi tok sjansen på å følge Google sin veiviser, og endte med å drive med sikk-sakkkjøring et godt stykke nedover mot Moss, innom boligfelt, skogsbilveier og andre veier, som gjorde at vi måtte følge med konstant på telefonen for å påse at vi ikke kjørte feil. Ikke før vi kom ned til Vestby kommune følte vi oss sikre på at vi skulle komme oss greit videre helt til Moss uten videre fiksfaks, uten så mye som å tøtsje E6 og uten å måtte ta ytterligere omveier.

God dag, herr hest!

Men altså. Noen ord om hester. Det er jo i og for seg ålreite dyr sånn av og til. Så lengde de ikke blir skremt og sånn. Og de er litt på avstand. Jeg har en opplevelse ganske friskt i minne etter en luftetur med hunden her en kveld (The Cat walking the dog). To ekvipasjer (en ekvipasje tror jeg er en betegnelse for hest og rytter) kom i rolige tråkk innover skogsbilveien mot oss, én voksen dame og en jentunge i 12 årsalderen, på hver sin hest. Det hele virket riktig så harmonisk. Men 15 minutter etter at de hadde passert, hørte jeg et sabla spetakkel, og ja, det var intet mindre enn lyden av dundrende hover som lød gjennom skogen. Så dukket hestene opp, i full galopp og ville i blikket, uten så mye som en rytter å se. Det var så vidt vi fikk dandert oss nedi veigrøfta jeg og hunden, for ikke å risikere å komme i deres vei.  At de var voldsomt skremte var det ingen tvil om, og at sykebilen noe senere kom rasende innover den samme skogsbilveien var det heller ingen tvil om, det er som alle vet ikke alltid helt ufarlig å bli kastet av en hest som får panikk.
Men nå så vi altså en hest som stod innhegna langs vegen, rett ved kommuneskiltet til Vestby, den sørligste kommunen i det som så sent som i fjor het Akershus fylke. Det viste seg å være en tilsynelatende godlynt variant av arten, den kom tuslende mot oss, og vi tok sjansen på en liten drikkepause kombinert med litt gressforing og en liten passiar med dyret. Jeg skal ikke bruke ordet mestringsfølelse, men det er jo hyggelig når man kan føle at man er på en viss bølgelengde...

Gratis ferge er jo ikke til å kimse av.. 

I Moss var det tid for å si farvel til Erling, The Cat fortsatte turen med Bastøferga, over Oslofjorden, til Horten, hvor de

siste par tre mila skulle unnasykles alene.

Bastøferga Moss-Horten er en av Norges mest trafikkerte.

På andre siden av fjorden gikk turen forbi småbyidyllen Åsgårdstrand,  kjent som Norges største kunstnerby. Selveste Edvard Munch tilbragte for eksempel mange somre der, og malte mange av sine mesterverk der.

Ankomst ny kommune...

Snart kom Jahn Teigens Tønsberg i sikte, og derfra var det ikke mange kilometerne ut til Færder kommune, oppkalt etter det kjente fyret midt i Oslofjorden. Færder er, med høyeste punkt på 99 m.o.h, en typisk skjærgårdskommune, og en populær  hyttekommune for folk fra hele Sør-Norge. En av landets dyreste, faktisk. På Tjøme for eksempel, sies det at det er flere private fritidsboliger enn det er helårsboliger. 

Mer spennende er det imidlertid at innenfor et lite område i den søndre delen av kommunen har 2/3 av alle norske sommerfuglarter blitt funnet. Et eldorado for en som er fascinert av de vakre insektene, med andre ord.
Det ble ikke akkurat en tur til Verdens Ende. Med det var ikke langt unna. Friluftsområdet med det morsomme navnet ligger helt syd på Tjøme, med storslått utsikt ut over Skagerak.

Kanalen i Tønsberg, også kjent som Stenskanalen,
er et lite stred som skiller Tønsberg by fra Nøtterøy.

Førstereisgutten sin.

The Cat fant heller veien tilbake til jernbanestasjonen i Tønsberg. Tigerstaden neste. Det var om ikke annet så i hvert fall Turens Ende.

På vei tilbake til stasjonen passerte jeg, like ved Kanalbroen i Tønsberg, en flott statue, kalt "Førstereisgutt". Teksten på statuens sokkel, lyder: "Langt skal jeg fare, alt vi jeg se, før verden tar slutt. Alt som kan drømmes i verden, kan skje en førstereisgutt."
Et lite stykke poesi helt etter Richies smak..