Richie the Cat's sykkeltur 2020: Dager som denne

En slags maksimalt nydelig dag. Til tross for å ha tilbragt nesten 2 mil inne i mer eller mindre fæle tunneler, har dagens 99 kilometer på sykkelen vært et lite eventyr.
Har ankommet et Honningsvåg badet i sol (tenk bare å si dét) og nyter ettermiddagen på Sjøgata pub, ute i den skarpe lufta, i solskinnet, med utsikt over den lille havna med alle fiskebåtene, og noe godt i glasset fra bittelille Nordkapp nanobryggeri.

The Cat har opplevd slike dager på sykkelsetet før. Som her. Og her. Nå har det ikke vært like outstanding som yttersiden av Senja i dag, men like fullt en lørdag for evigheten for en tursyklist.

Forklaringen: Det var nesten vindstille. Det var nesten ikke en bil. Det var skyfri himmel og glitrende hav. Det var nesten flatt. Det var et nydelig kystlandskap, med idylliske bukter og viker og klipper og reinsdyr som kryssa vegen og kun ett og annet hus å se. Det var - i det store og hele - syklistens våte drøm.

Disse kontrastene, altså. I går kunne jeg ikke sykle fort. I dag ville jeg ikke sykle fort. For å bli litt filosofisk, det er rart at det samme selskapet (i dette tilfellet sykkelen Jack) kan oppleves så forskjellig.

Halvveis av gårde i dag kunne jeg logge de første 50 mila på sykkelsetet, fortsatt uten noen form for påtrengende slitasje. Etter hvert dukket dagens eneste nye kommune opp, den heter Nordkapp. Eller Davvinjárgga gielda om man vil. På Nord-samisk, altså. Mest kjent for Nordkapplatået selvsagt, både nasjonalt og internasjonalt. 71 grader nord og greier. Mon tro om det blir en visitt der i morgen?

Disse lange tunnelene er forøvrig ikke noe særlig for folk med klaustrofobi, det må sies. Lyden av biler som nærmer seg kan skremme vannet av de fleste, lyden er øredøvende og buldrende og kommer lenge før kjøretøyet dukker opp. Først den mørke, trange og vanndryppende 3 kilometer lange Skarvbergtunnelen, så den nesten 7 kilometer lange undersjøiske, og rimelig heftige, Nordkapptunnelen, som avslutter med nesten 3 km i 9 graders stigning. Det er jo gøy når du allerede har over 8 mil i beina. Den er av en eller annen grunn tillatt å sykle, den tunnelen, men kullosen hang tungt i lufta, til tross for at det kom under 15 biler i løpet av min tid gjennom røret.
Jeg ville IKKE kjørt der midt på sommeren, for å si det sånn.
Til slutt den mye snillere, men like fullt 4,4 km lange, Honningsvågtunnelen.

Sykkelen Jack halter forresten litt, men ikke alvorlig. Han har gått fra å tilby 27 gir til 18 gir, fordi girvaieren til framgiret har fliset seg sånn opp at den bokstavelig henger i en tynn tråd, og storskiva er utilgjengelig uten manuell overflytting. Tør ikke stramme mer. Jeg vurderte å ta med ekstra vaier, men lot det selvsagt være. Jeg vurderte å spørre sportsbutikken i Honningsvåg om vaier, men den var akkurat stengt for helga. Jeg vurderer å bare la det være. Dermed blir det stort sett sykling på mellomskiva foran, de etappene som gjenstår.

Men altså. Dager som denne. Små magiske øyeblikk i tiden. Jeg skulle ønske de var her oppe langt mot nord og kunne dele dem, mine kjære, alle de som betyr noe ekstra. Men det er vel en tid for alt, som det heter i Bibelen. Som for første gang å besøke Nordkapplatået. Og ta Hurtigruta. Og oppleve Kjøllefjord i sommersol.
Hadde noen sagt i slutten av mars at jeg skulle stå ved Nordkapplatået ved
St.Hans-tider, hadde jeg ledd.
Jeg skulle sittet i en liten fiskerlandsby i Bretagne og drukket vin.

Ps: Sjekk gjerne Instagram. Det er lov å følge kontoen😊