Slik ble det - En epilog

Richie the Cat's sykkeltur er, i all hovedsak, over for denne gang, og vi skriver ennå ikke juli.

Det som skulle bli et halvt år nedover solfylte europeiske kyster, med 'ny' sykkel lakkert med 'Grand Tour 2020', endte med over 948 kilometer på under 14 dager - i Finnmark.

I nærheten av grensen for grenseboere... 

Egentlig skulle bloggen oppdateres en gang i måneden, men i stedet ble det en hovedtur med skriverier hver dag, akkurat som tidligere år. Håper jeg har greid å formidle litt av opplevelsen, for nå er jeg jammen tilbake der det begynte, på Kirkenes lufthavn, og venter på SK 4473 til Oslo. Det er en flytur som er lenger enn Oslo-London. 

Men altså, nesten 95 mil. Det synes jeg nesten er ganske langt, for jeg har aldri syklet så langt en kort liten sommertur før. Ikke det at det er noen kunst, altså, men det er ikke sååå gøy å sykle liksom. Sa 'katten'. Og så er det nesten alltid akkurat det det er.

Bildet av hjulet øverst i dette innlegget, er malt på veggen inne på 8 Seasons i Varangerbotn, hvor de har lagt ned et betydelig beløp på å skape et spennende overnattingssted av høy klasse.
Men reiselivet i Norge blør virkelig på grunn av denne coronaforbannelsen. Overalt hvor jeg har sovet, har det vært lite folk. Det er ikke året for å lokke med 'sponsing' i forbindelse med bloggen, i anstendighetens navn. Likevel har noen steder vært rause og greie utover det man forventer, og takk så masse for det.

Det sies at det er dyrt å feriere i Norge. Det kan vanskelig bestrides, men for den prisbevisste finnes det gull der ute. Og gråstein. Jeg har opplevd å måtte betale like mye for ei campinghytte uten dusj og do, som for et stort og fint hotellrom med alle fasiliteter. Uten rabatt.
Men et enkeltrom til over 1700 kroner, som enkelte hoteller tilbyr, inviterer ikke akkurat til ferie i eget land. Like mye må man ut med for en leiebil i ett døgn i Kirkenes. Og vandrerhjem  med svært enkel standard, på bittesmå utkantsteder, til nesten 1000 kroner natta, er vel også i overkant.
Det er dyrt i Norge, det er for dyrt vil mange hevde, eller så har man kanskje valgt en dristig strategi, og forventet at det norske folk vil banke på døra uansett....

Dagen i dag, en lang siste etappe, markerer slutten på et nytt lite sykkeleventyr i nord. Alle kommunene i det store og mektige Finnmark fylke, er nå besyklet. Det har vært mye motvind, ja så visst, men lite motgang.
Mest utrolig av alt: Regnbuksa har denne gang vært oppe av sykkelveska kun EN gang på hele turen, og det er smått utrolig på nesten 14 dager.
Varmen har riktignok uteblitt, med unntak av én dag, som oftest har det vært nødvendig med både superundertøy, fleece og vinterhansker underveis, men hva gjør vel det så lenge man nesten helt har unngått regn.

Utsikt over 'savannen' i Finnmark. 

Finnmarkinger er ålreite folk, har jeg sagt, og det mener jeg fortsatt. Lufthavnvakta kom kjørende med sykkelkofferten på bestilling i dag, etter å ha passet gratis på den hele oppholdet, tusen takk for god service, gutter.
Bankkortet forsvant ut av baklomma allerede første dagen, uti ingenmannsland langt borte ved russergrensa, men det var ingen krise, siden jeg hadde to, og fikk sperra det tapte umiddelbart. Men dagen etter ringer han Alf Grønli som har fått øye på det i veikanten, rødt som det er. Jeg forklarer mitt foretagende, om rundturen på sykkel, og sier han i utgangspunktet bare kan makulert kortet. Men det er han ikke så keen på. På avreisedagen fra Kirkenes tok han heller turen de 12 kilometerne ut til flyplassen for å overrekke kortet personlig. Det er til å bli varm om hjerterota av.

Jeg avslutter der jeg begynte for 14 dager siden borti Grense Jakobselv: Ved et kapell. Eller en kirke, om man vil. Skjønt, kirke og kirke. Den bitte lille koia ved Neiden, som går under navnet St Georgs kapell, ligger i den østsamiske boplassen Skoltebyen, litt skjult fra hovedveien. Den har hele tre spesielle karakteristika: Det er Norges eldste kapell, bygget av den russiske munken Trifon på 1500-tallet. Det er Norges minste kapell. Det er Norges eneste ortodokse kirke.

Ved St Georgs kapell i Neiden. 

Så dett var dett, og slik ble det. Han sa det, karen fra
lufthavnvakta, da jeg fikk igjen sykkelkofferten i dag:
- Du berga dæ akkurat unna regnet, for no ska' det regne nåkka frøktelig ei heil uka framøver.

Takk for meg fra høye nord. Og takk til deg for at du har fulgt, og lest. Ja, du. 
Blogger nok et nachspiel denne gangen også.
Fra indre Telemark, faktisk. Men det blir noen uker til.
Kanskje solen skinner?