Richie the Cat's sykkeltur 2020: Ved veiens ende

Men ikke ved veis ende! Tvert imot, egentlig, årets hovedtur har nettopp begynt, nå er det fare for at det blir nye skriblerier omtrent daglig noen dager😉

Richie the Cat har ankommet Øst-Finnmark, og befinner seg 4 meter fra Russland. Riktig.

Se på bildet over. Der står sykkelen "Jack", i sin nye kledning, kledelig plassert langs Grense Jakobselv, bare et fiskestang-kast unna russisk territorium på andre siden av elva.

Det er fristende å tenke en litt mer tabloid overskrift på dette blogginnlegget. Som for eksempel : "Skulle til Syden, endte nesten nord i Russland." Eller: "Skulle krysse grensene nedover Vest-Europa, endte ved den russiske".

Akk ja, den knappe 20 mil lange grensa mot naboen i øst, er nok det nærmeste the Cat kommer en grenseoverskridende opplevelse i sommer....

Er altså landet i Kirkenes, men jeg kunne for kort tid tilbake fastslå at den ruta som var lagt opp, bare kunne skrinlegges, takket være ruta. Altså Hurtigruta. Som ikke kommer igang skikkelig her oppe før neste uke, og da i kun beskjedent omfang i første omgang. Timeplanen gikk dermed slettes ikke opp, og løsningen ble å sykle turen motsatt vei. Altså med klokka. Noe som betyr at vidda står for tur. Etappekartene må oppdateres, men det kommer senere.

Klar for nytt eventyr

Du kan si hva du vil om Finnmarkinger, men service er de ganske gode på, og sjelden er det noe problemer med noen ting. Det er også mitt inntrykk fra forrige gangen jeg sykla her oppe, i Vest-Finnmark i 2017. Ta nå disse gutta på lufthavnvakta i Kirkenes, for eksempel. Jeg hadde spurt om de kunne passe på den store sykkelkofferten min en 14 dagers tid, til jeg var tilbake og skulle sørover igjen, og det sa de fint ja til. Men de nevnte ikke at oppbevaringsstedet lå en kilometer unna flyplassen, litt tungvint når man står der på flyplassen med en fullt strigla sykkel og brenner etter å komme seg av gårde, kan man si. Løsningen? En telefon til vakta, der en av dem hiver seg i bilen og kommer fykende bortetter vegen for å hente den tomme kofferten. - Du får no bare si ifra når du vil ha han igjænn, så skal vi se om vi ikke får kjørt han tilbake også", var omkvedet.

Service, der altså.

Aller lengst mot øst i Norge, 6 mil nord-øst selv for Kirkenes, ligger Grense Jakobselv. Et lita grend rett ved den russiske grensa, der veien ender, med noen ytterst få hus og Barentshavet rett ut, samt en aldri så liten turistattraksjon. For en som aldri har vært så langt nord-øst før, var dette omtrent som det de i Ville Vesten kalte" the last frontier", den ytterste utpost. Jeg visst at om jeg ikke tok turen nå, ville jeg aldri komme dit. Det betydde et langt vorspiel som ikke var en planlagt del av turen, 12 mil etter en slitsom reisedag som hadde begynt grytidlig, og med en gjenstridige 10 sekundmeters motvind halve veien.

Men hey, når adrenalinet bruser (heter det bruser?) ser man ikke begrensningene, bare mulighetene, til å få oppleve og se Kong Oscar II s kapell.

Kong Oscar II s kapell i all sin ensomme prakt.

Kapellet ligger midt uti ingensteds, milevis fra nærmeste butikk, og ble bygd i 1869 som et grensevern mot Russland, som ikke syntes noe om den grenseoppgangen som hadde blitt foretatt i 1826. I det Herrens år 1873 var selveste kong Oscar II på visitt her, og nå, 147 år senere, sto Richie The Cat på det samme forblåste og øde stedet og betraktet kapellet. Det tok bare en 6-mils sykkeltur, hvorav 8 km på hullete og humpete grusvei, forbi grenseovergangen ved Storskog, hvor forøvrig ingen kom syklende, og vips så sto man ansikt til ansikt med den smått eksotiske bygningen på det smått eksotiske stedet.

Tilbaketuren til Kirkenes skal vi ikke si så mye om. Motvind er som kjent syklistens dårligste venn, og her kom han fra nord-vest i rikt monn, med det resultat at syklisten, da han endelig ankom Kirkenes by i 20-tida, hadde fått mer enn dosa si for dagen.

Samtidig har sykkelen Jack fått gjennomgått og bestått syretesten etter fasadeendringen, på grusveien fikk han også rista såpass løs at det kunne mistenkes at han hadde fått en skrue løs.

Men nei da, sykkelen er like hel.

I dag er det hviledag, med bare en liten 2-milstur fra Varangerbotn til........ selvsagt: Skiippagurra. Er man først her oppe, må Skiippagurra inngå i programmet. Kort vei til den flotte lakseelva Tana, du vet.

I morra står Finnmarksvidda for tur. Blir'e noe mygg, tro?