Dale-Gudbrand, Pillar-Guri og sånn...

Okey, skal du først kjøre et av landets mest trafikkerte dalfører, så var dette tidspunktet. Fra sludd og null grader 30.april var pinsen her, 30 dager senere, med 24 grader og skyfri himmel. Funny ol' Norway. Hvem gidder å sitte i en bil første pinsedag, når det er helligdag dagen etter, og når sommeren har kastet seg frempå før våren hadde sagt sitt? E6 har knapt vært stillere fra Dombås til Sjoa, før den deler seg i en gammel og en ny del, og vi var home and safe uansett.

Vi begynte turen på Dombås, midt i fjellkommunen Dovre, som kan by på det høyeste fjellet i Norge utenfor Jotunheimen faktisk (Snøhetta). Og moskus, selvsagt, men inn i deres rike skulle vi selvsagt ikke. Vi la i vei vestover mot Lesja, min venn Erling og jeg, like etter at Trondheimstoget hadde forlatt perrongen på Dombås skysstasjon. Dombås var høyt nok for oss. Lesja, kommunen helt øverst i Gudbrandsdalen, kanskje mest kjent for masse skog, masse hytter, og skiskyttersøsknene Lars og Tora Berger, verdensmestere begge to.

Klar til start på Dombås

Etter en sving innom kommunen snudde vi og lot oss "betrille" nedover E6 i et nydelig sommervær. Vi ankom Otta sentrum, i Sel kommune, i 14-tida, og hvem andre sto der og tok imot oss enn selveste Pillar-Guri? Hun sa ikke så mye, da, mest fordi hun ikke var helt levende. Og det spørs om hun noen gang har vært det, de lærde strides.

Nærkontakt med Pillar-Guri. Min venn er uvanlig glad i ablegøyer. 

Året var uansett 1612. Tre hundre skotter legger til kai inni Romsdalsfjorden, de er på vei for å slåss. Ikke i Norge, nei, de var leiesoldater på vei til Sverige og delta i Kalmarkrigen, som du sikkert ikke vet noenting om. På den andre siden av striden sto Danmark-Norge, og bondehæren i Nord-Gudbrandsdalen likte dårlig at "Skottetoget" var i anmarsj for å hjelpe fienden. Rett syd for Otta, i slaget ved Kringen, ble skottene utsatt for bakholdsangrep, og likvidert de aller fleste av dem. Hvem hjalp de norske bøndene med denne 'triumfen' ? Riktig, ho Guri. Som sto oppå fjellet og blåste i bukkehornet sitt (også kalt pillarhorn) for å varsle at skottene var på vei.
Nå hadde Pillar-Guri stivna, hun sto på sokkel og blåste i fin kontrast til den blå himmelen, i nærheten av togstasjonen...

Videre sydover kom vi etter hvert inn på gamle E6, gjennom Kvam, Vinstra og Harpefoss...
Det var tid for mat og drikke stopp (les:øl), og hva passer vel bedre enn selveste La Piccola Italia i selveste Vinstra, rett ved Midt-Gudbrandsdal lensmannskontor?
Best som vi hadde slått oss ned og fått børsta støvet av svetten, kom vi i snakk med etsblissementets eneste gjester,, to godt voksne, hundre prosent innfødte ved navn Tove og Elmer. Litt av gjeng, altså. Her vanket det tips om både fiskeplasser og andre plasser, selv om vi gjorde det tydelig klart at fiske ikke akkurat sto på menyen for katten og hans følgesvenn. . Uansett, veldig trivelige folk, som gjorde at vårt stopp strakk seg langt utover den timen vi hadde sett for oss.

Trivelig lag i sola på Vinstra

Videre sørover måtte vi gjøre en stopp ved Sør-Fron kirke i Hundorp, som er en oktogonal lekkerbisken (arkitektonisk, altså), og som er så stor og staselig at den på folkemunne bare kalles "Gudbrandsdalsdomen'.

Gudbrandsdalsdomen i all sin prakt

Det ble ganske sent før vi trillet inn på en aldeles supertrivelig plass som skulle husere oss for natten: Heimtun Camping mellom Hundorp og Ringebu, midt i Pilegrimsleden. Vi ble møtt av av a' Inger som kunne melde om en oppgradert hytte med dusj og toalett, og som ellers ikke visste hva godt hun skulle gjøre for de veifarende. Heimtun Camping er herved et godt stalltips for en stop over eller flere i år, og med et sånt vertskap burde det vanke mange besøkende. Tusen takk for oppholdet Inger, og riktig god sommer!

Koselig lita hytte ventet på Heimtun camping

Vi befant oss ellers bortimot midt i han Dale-Gudbrand sitt revir, han holdt en gang hus på Hundorp. Der er det den dag i dag en attraksjon som kalles Dale-Gudbrands gard, selv om gubben sjøl trådde jorda for 1000 år siden. Dale-Gudbrand var herse, ikke sånn å forstå at han dreiv og herset med folk (han gjorde sikkert det og) men en herse var en høvding i vikingtida, så dette var en skikkelig storkar på disse trakter.

Etter en god natts søvn fortsatte ferden bortover og nedover dalen, med merkbart mer trafikk enn dagen før. Gjennom OL-kommunen Ringebu, med landets nest største stavkirke, og den eneste bevarte i Gudbrandsdalen, og OL-kommunen Øyer, home of Hafjell alpinanlegg og Hunderfossen familiepark, og der 1/3 av all dyrka mark faktisk ligger på fjellet.
Så kan man også si at det er morsomt at det slettes ikke ligger noen øyer i Øyer.

Landets neste største stavkirke ligger i Ringebu

Vårt siste stopp, etter bunkring på bensinstasjonen på kommunesenteret Tretten, der bygdefolket flasha sine fine amerikanske 60-tallscabrioleter, var en sving innom Gausdal kommune. Og jammen fikk vi oss ikke en velfortjent råskinn av en bakke  i 25 varmegrader da vi tok av E6. Det småkokte litt da vi endelig nådde toppen, selv om vi aldri kom til Helvete.
Turen innom kommunesenteret Segalstad Bru og videre til målgang på Lillehammer skysstasjon, var mjuk og fin, og dermed var hele Gudbrandsdalen bestyklet, og i underkant av nye 18 mil tilbakelagt.

Snart venter Finnmark!

Vel i mål på Lillehammer