Moskito-mareritt på Finnmarksvidda

Haha, det er bare tull og tøys, altså, den overskriften. Kanskje du har vært innom og sett bildet på Facebook-siden Richie the Cat's sykkeltur (lik gjerne siden!). Fake news, bro. Mer om det senere.

Det var ganske kaldt i morges da jeg trilla ut av selveste Skiippagurra og forlot Tana Familiecamping til fordel for Tana bru bussterminal, 4 kilometer unna.
Men temperaturen var jo ikke familiecampen sin skyld, et koselig, rolig, reint og fint sted, der de også stilte med en artig papegøye som sa høyt og tydelig "hallo" i salongen tilhørende resepsjonen.
Det var i det hele tatt ingenting som minnet om fortiden ved Skiippagurra, og bra er vel dét. Men problemene skulle likevel melde seg da the Cat ankom bussterminalen, som ikke så ut som en bussterminal i det hele tatt, men mer som et industriområde.
Jeg ventet en buss som skulle ta meg til Karasjok, en anselig distanse, slik at jeg kunne begynne den lange sykkelturen ut på vidda. Det kom aldri noen buss.

"Bussen" i Tana. 

Det kom derimot en svart 8-seter, type maxitaxi, og ganske riktig, sjåføren hadde tenkt å kjøre til Karasjok, det var nemlig et privat selskap som hadde fått konsesjon på ruta, nærmest incognito virket det som. Omtrent tre dager i uka, etter rutetabellen.
Katten været big trouble.

- Har du bestilt? Skepsisen sto å lese i ansiktet da sjåføren så ekvipasjen komme trillende.
- Bestilt? Ehhh.. Nei? The Cat var i stuss. Et lite grin på nesa hos sjåføren, før den foreløpige konklusjonen kom ganske fort og tørt:
- Det går ikke, det der altså. Æ har folk som skal vær' med og gods for Forsvaret og... 
-Nå skal du høre her min gode mann. La oss bare først etablere et enkelt faktum, og det er at du skal befordre meg til Karasjok, ellers går hele den hårfint balanserte turplanen min til et visst varmt sted, og det ville du aldeles ikke like å ha på samvittigheten. Så får vi komme tilbake til slike ekle påstander etterpå, ok?
Hoho... Jeg sa det ikke høyt, men skal innrømme at det var noe sånt som fôr gjennom hodet. Jeg valgte imidlertid å anta en noe mer ydmyk tone i det store og hele, og fikk etter hvert i gang en viss dialog om saken. Jo da, jeg har sagt det jeg har sagt om finnmarkinger. Det er ålreite folk, altså.
- Jeg tar av hjula, så går det så bra, atte, prøvde jeg meg optimistisk, og fikk ham litt på glid.
Vel, som det nå enn var, fikk vi etter mye om og men buksert hele sykkelen, mer eller mindre i deler, inn i den trange minibussen, og dermed kunne dagen ta til som planlagt.

Et stykke på vegen ringer en kar til sjåføren.
Samme spørsmål: - Har du bestilt? Ikke? Men skal du vær' med? Ok, da skal vi snu og hente dæ.
Så snur han midt på en bil-tom E6 og kjører ei mil tilbake. Synes du du ser ekspressbusser sørpå gjøre det samme? Helt konge.
Så viser det seg at personen han skulle hente, var en av ytterst få, hvis noen i det hele tatt, som hadde både gått og sykla Norge på langs. Utrolig hva man ramler borti. Du kan lese om han Tor Asle Varsi her, og det ble en riktig så hyggelig "busstur", selvsagt med én meters forskriftsmessig avstand.

Men tilbake til sykling og all myggen. Jeg så jo en og annen finsk bobil med fronten plastra med svarte bugs, og ante det verste da jeg ankom samenes 'hovedstad', (her ligger blant annet Sametinget), Karasjok. Som var et svensk kirkesogn helt fram til 1751. Men no worries. De hadde den laveste målte temperaturen ever i Norge å slå i bordet med, minus 51,4 grader. Da er det jammen kaldt. Samtidig var det en gang målt 32 grader her sommerstid, noe som gir en temperaturforskjell på utrolige 83 grader. Der må jeg si at Vestlandet sliter i konkurransen....

Det var ingenting av dette i dag, men derimot ei Finnmarksvidde som viste seg fra sin omtrent aller beste side, rolige vinder, 19 grader og nesten skyfri himmel. 

Herregud så heldig man kan være med været. For en gangs skyld hadde jeg også bunkret bra opp med mat og drikke, og ferden mot Norges i særklasse største kommune, Kautokeino, kunne begynne. Det gikk som en drøm, og vel tilbake i Norges nest største kommune, Karasjok, viste sykkeltelleren 118 kilometer.
Turen gikk gjennom et bølget og sparsomt bevokst landskap, med nesten ingen trafikk og ingen hus, men med en nydelig elv som følge, drøyt halvveis inn på den 12 mil lange veien over Finnmarksvidda. Katten svelget ikke så mye som ei flue. Eller en mygg. Eller en knott. Kun én trekilometers bakke med 8% stigning brøt idyllen.

Det er tid for å strekke på beina, som det heter. De har en underjordisk restaurant her. På Scandic Karasjok. Dét er IKKE tull og tøys. Tenk at de har noe sånt her.
The Cat skal ha seg en matbit.
I en..... nettopp. En gamme. Der de serverer øl i...... kaffekrus.
Noen ganger er'e ålreit, som det også heter, i sangen.

I morgen sykles det 9 mil rett nord. Til Indre Billefjord. Høres ikke dét eksotisk ut?