Vinden, myggen, humla og blomsten

Okey, ikke helt Indre Billefjord i dag, da. Men nesten. Ankommet Stabbursdalen Resort ved Porsangerfjorden, etter 91 km nordover langs E6. Og bare så det er sagt, E6 er noe helt annet langt her mot nord, enn man kanskje er vant med ellers i landet. Sommertrafikken har ikke tatt av riktig ennå, hordene med bobiler har ikke rukket å kjøre opp hit, så her har en syklist nesten veien for seg selv. Nesten.

A propos myggen. Har ikke sett snurten av den i dag heller. Alle snakker om den. Finnmark. Jævlig mye mygg, vettu. De lokale kan bekrefte at den er her. Bare ikke her. Ikke knotten heller. Ikke engang om ettermiddagen, når bruset fra trærne har stilnet. Merkelige greier. Det er bare å takke og bukke.

Uansett, dagen begynte i motbakke, men bare bokstavelig. Det gikk noen mjuke høydemeter opp på "fjellet" Vaddevarri, og lenge var det rolig og fint å sykle. Men straks etter at platået hadde begynt å tilby enkelte slake nedoverbakker, og Karasjok var blitt til Porsanger, kom nordavinden smygende igjen, og de siste 4 mila hadde den hisset seg såpass opp at den var blitt ugrei. Merkelig hvordan den påvirker hele opplevelsen, og tar styringa over tid og krefter. Det er forskjell på å måtte slite for 15 kilometer på flata, og å suse av gårde i 32, for å si det sånn.
Men den som er tålmodig, kommer som kjent vanligvis dit han vil, slik også i dag. Etter en stopp i kommunesenteret Lakselv med sen lunsj og sjekk av dekktrykk hos Intersport, gjensto bare 16km sjarmøretappe før dagens mål var i sikte.

Her i Porsanger, Norges tredje største kommune, etter Kautokeino og Karasjok, har de minst to ting å slå i bordet med.
I Stabbursdalen nasjonalpark, like ved der jeg bor, ligger verdens nordligste furuskog, kjekt å vite for de som liker quiz og sånt.
I tillegg er Porsanger landets eneste offisielle trespråklige kommune; norsk, samisk og kvensk.
Kvener er altså ikke samer, men en annen norsk minoritet, etterkommere etter et folk som kom vandrende fra Nord-Sverige og Nord-Finland for mange generasjoner siden, de har eget språk også.
Så til sammen tre språk, sånt blir det i allfall Norges desidert største kommuneskilt av!

(snart skal jeg lage en toppliste over alle skiltene, Norges største, høyest plasserte, skitneste, mest uleselige, mest utilgjengelige, mest stusselige. Og sånn dér ting.)

Ellers er det ikke så mye å skrive hjem om i dag. Naturen har vært ensformig. Men jeg lurer på hvorfor det ligger så mange døde og halvdøde små humler langs vegen. Det kan ha vært humlefluer, men uansett: hva er greia? Har lest at humler uforklarlig dør i hopetall under lindetrær i varmere deler av landet, men på asfalten i Finnmark over ei fjellvidde? Selv Google greide ikke dén nøtta, gitt.

Så langt langs landeveien heter ellers fargen fiolett. Blåhvit himmel, grå asfalt, grønn natur, ja da. Men ser du ned langs etter den hvite stripa ved vegskuldra, er det fiolett som gjelder. Grunnen heter selvfølgelig setermjelt. I lange, vakre baner.

Setermjelt på setermjelt. Inntil turens siste dag. 

I morgen skal jeg driste meg mot Måsøy. Det er meldt kaldere. Betydelig kaldere.